mandag, april 20, 2009

I all beskjedenhet… (Eller survival of the fittest, om du vil).

Jeg er ikke kjent for å tenke positivt eller være utagerende optimist. Men en ting skal jeg ha; Når alle mine pessimistiske antakelser og scenarier slår til er jeg god til å se lyspunkter i elendigheten. Årets så langt mest groteske NSB-dag er tilbakelagt, og jeg har mye å være takknemlig for:

Jeg er heldig som har en mann som er hekta på radionyheter og vet å varsle meg uten ugrunnet opphold når NSB og Jernbaneverket klusser det til. Etter grundig etterretningsrapport klokken 0615 hadde jeg plenty med tid til å forberede meg. 0810 var jeg klar og stilte på togstasjonen med to lag ullsokker, ekstra lesestoff, nødproviant og to fulladede mobiltelefoner - helt uten illusjoner eller forhåpninger.

Jeg er takknemlig for at rustholken av en konebil lider av en udiagnostisert, høylytt sykdom som gjør den helt uaktuell for en ferd på E6. Dermed slapp jeg å bruke de tre kvarterene jeg ventet på buss på Kolbotn til å irritere meg over at jeg ikke tok bilen til Oslo i stedet.

Jeg er svært fornøyd med at møtet klokka ni, som jeg aldri rakk, var med folk jeg kjenner og som kjenner NSBs luner. På dager som denne er det skikkelig deilig å jobbe sammen med mange togpendlere – vi velter oss i erfaringsutveksling og NSB-hets til langt ut i to-kaffen.

Jeg er takknemlig over å ha en fantastisk nabo og venninne som tar seg av mine håpefulle i ettermiddag slik at jeg ikke behøver ¨vende i kontordøra for å rekke hjem innen barnehagen stenger.

Men aller mest gleder jeg meg over å ha fått bekreftet at jeg er en durkdreven pendler med utmerkede overlevelsesevner. Jeg føler meg uforskammet overlegen og nyter å trone langt her oppe mot toppen av togpendlernes rangstige. Gjennom morgenens NSB-misærer utviste jeg, i all beskjedenhet, stor taktisk klokskap og stoisk ro:
  • Jeg vurderte riktig når jeg antok at åttetoget ville bli innstilt og nøt en kopp kaffe mens jeg psyket meg opp til å stille på stasjonen til neste mulige avgang.
  • Jeg ble akkurat passe avmålt lettet når neste tog kom som det skulle.
  • Jeg blir ikke det minst overrasket over at togføreren på Ski fortsatt ikke visste om han fikk fortsette helt til Oslo eller om han måtte hive oss av på Kolbotn.
  • Jeg ble overhodet ikke forbauset over at det var dårlig med busser på Kolbotn, all den tid 1) beslutningen om at vi skulle bytte til ”alternativ transport” der åpenbart ble tatt bare minutter før. 2) NSB i grunn aldri klarer å stille nok busser. Uansett.
  • Jeg synes ikke det var det minste rart at ett tusen passasjerer ikke fikk plass i én turbuss.
  • Jeg konstaterte med lettere arrogant selvfølge at det ikke var en eneste refleksvestkledt kundeveileder av en syndebukk å se på Kolbotn. Og lot meg forlyste av amatørene og idealistene som hissig gestikulerende forsøkte å skaffe seg overblikk over eller innflytelse på situasjonen, mens vi drevne pendlere slappet av i vissheten om at ingen informasjon er bedre enn villedende informasjon.
  • I busskøanarkiet som fulgte fant jeg den ultimate balansen mellom spisse albuer og verdighet.
  • Jeg ble oppriktig glad – ja, nesten rørt – over at buss-skramlehelvetet jeg til slutt fikk en plass på, kjørte videre til Nationaltheateret i stedet for å dumpe alle utenfor spor 19.
  • Jeg hoverer aldri så lite over at min mest erfarne pendlerkollega-kollega – mannen som har overlevd Østfoldbanen daglig i 23 år uten synlige men – i dag kastet inn håndkleet og ble hjemme, mens jeg sto løpet ut.
  • Og jeg hoverer bitte, bitte litt over rapportene som tilsier at jeg innkasserte seiren* over min nabo i det jeg, etter en lynrask og iskald vurdering, valgte å bli stående på Kolbotn fremfor å hoppe på lokaltoget og sjanse på bedre forbindelse på Hauketo.
* å vinne er i denne sammenheng å komme først på jobb.