Hvor ble det av perrongen?

For en erkekonservativ språkfanatiker som meg, er perrongen et stor tap og et dypt savn. Jeg var ikke klar over at dens glansdager var så langt svunne før jeg tok flytoget for en tid siden. Plattform blir på venstre side, sa den plagsomme damestemmen da vi nærmet oss Oslo S. (NSB norm er jo å si aaaavstigning på vestre side.) Og jeg som lenge trodde jeg bare hadde kommet ut for en amatør av en oversetter i Postmann Pat-episoden der barna er på ekskursjon til stasjonen og kommer over den gamle Greendale-ekspressen. Jeg bestemte meg for å komme til bunns i saken, og stor og intens ble min fortvilelse da jeg så hva Tanums store rettskrivningsordbok hadde å si om saken: "Perrong, -en; -er; -ene (plattform på jernbanestasjon)." Hmff.

Jeg forbeholder meg retten til å fortsette å si perrong. På samme måte som jeg omtaler ombordansvarlige som konduktører til krampa tar meg. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke er riktig så bakstrebersk som min gemal, som insisterer på at Oslo S fortsatt bør benevnes Sentralbanestasjonen. Eller Østbanen, som svigermor holder fast ved.

NSBs språkskole, leksjon 2

"Tog fra Moss til Spikkestad er forsinket/vil bli innstilt på grunn av personellmangel. "
= Togføreren har forsovet seg. Alt.: Konduktøren var på fylla i går og har ikke dukket opp.

Sommerlektyre

Denne boka fikk jeg i gave av min daværende medpendler og nåværende ektemann et par år etter at vi la vår skjebne i NSBs hender. Den anbefales på det varmeste for de av dere som trenger å få bekreftet deres fordommer og ønsker å dyrke frustrasjonen over plagsomme medpassasjerer.

Forfatterene har gruppert alle pendlerplager i femti treffende kategorier. Hver type er utførlig beskrevet og gitt poeng på en plagsom-skala fra en til ti. Det gis tips om både nyttige og radikale overlevelsesteknikker man kan benytte når man påtreffer de ulike typene.

Når jeg får tid og overskudd (dvs aldri) skal jeg skrive en norsk versjon. Antakelig får jeg problemer med omfanget, ettersom jeg i tillegg til alt det relevante i "Pains on Trains" må ha med ca 30 kapitler om køing og køkultur. Det er jo problemstilling nummer en for norske pendlere, men et helt ukjent fenomen i England, der originalversjon stammer fra.

God sommer og god lesning.

Thomas Ahlsgård

Jeg ser at denne NSB-uka begynner slik hele den forrige var. Det er velkommet å kunne lese om det i stedet for å gjennomleve det – vi kjører nemlig bil denne uka. Småpøblene er på utlån hos besteforeldre og felleferien gjør innfartsveiene levelige.

Nå som forsinkelsene ikke affiserer meg, benytter jeg anledningen til å berette om et annet vedvarende irritasjonsmoment fra pendlertilværelsen. K-vitamin. Jupp. I om lag tre måneder har iherdige pillepushere hatt oppstilling på Nationaltheateret. De har rigget seg til akkurat der det er som trangest og alle reisende fra spor 3 og 4 må gå kanossagang. Store plakater indikerer at Thomas Ahlsgårds atletiske evner skyldes vitamin K alene. Alle forbipasserende får tilbud om en gratis pakke, mot at man oppgir navn, adresse, årsinntekt, politisk standpunkt og brillestyrke på arkene deres. Helt uten forpliktelse, selvfølgelig. Right.

I alt har jeg altså fått tilbud om ca 60 pakker gratis vitaminer. Fra pakke 2 til 39 var jeg bare irritert, men nå har jeg inneldet et sosalantropologisk studium av den uendelige rekken av nye salgsfremmere. De ulike teknikkene er selvfølgelig spennende å observere, men jeg er mest spent på om jeg før eller siden kan klare å identifisere en pillepusher med ryggrad. En i rekken av studenter og husmødre som har guts til å fortelle sine overodnede et sannhetens ord om standens ugunstige plassering. Å forsøke å praie folk til lengre samtaler om helseeffekter på et sted der 80 prosent av de forbipasserende er gjengangere og 95 prosent har et tog å nå, kan da umulig være særlig heldig.

Det er flere enn Thomas som trenger å oppleve suksess i sporet. Jeg foreslår å oversende restlageret av vitaminer til NSBs personellavdeling og la oss pendlere i fred.

Tilbake på sporet

Mitt første forsøk på blogging sporet fort av. I vintermørket ble det for deprimerende å skulle skrive jevnlig om NSBs og Jernbaneverkets fadeser. Nå har jeg fattet vedtak om å forsøke igjen til høsten, godt motivert av å ha overlevd årets mest turbulente pendleruke.

Det har også slått meg at det kan være motivasjon å hente i å gjøre litt flere enn to personer oppmerksomme på at NSB-loggen eksisterer. På nett skriver man jo tross alt for å bli lest. Hadde hensikten bare vært å få skrevet det av seg, burde jeg vel heller gått i bokhandelen og kjøpt en liten rosa dagbok med hengelås. En sånn som den lillesøster dirket opp for 25 år siden.

Perrong vs. catwalk

Det er kaldt! Gudsjelov at jeg har begynt å reise fra en stasjon med venterom i stedet for å måtte utsette meg for Gufseplassens stive kuling. Jeg lever normalt etter en regel om at alle motekrav kan fravikes ved minus ti grader. Da er alt som er varmt trendy. Å si at jeg er en moteløve i varmere vær er vel å ta i, men jeg har pleid å etterleve de til en hver gjeldende grunnprinsipper for fashion. Og de universelle reglene, så som matchende tilbehør.

Det siste året har vært et unntak, og mitt mest utrendy år noen sinne. Dog har jeg ikke sunket til allværsjakkens og ryggsekkens dybder (mer om det en annen gang). Før familiesirkuset begynte, mente jeg at det å iføre seg for kalde og høye støvler var marginalt offer på motens alter. Nå som antallet daglige transportetapper og kolli har blitt mangedoblet har forfengeligheten måttet vike. De fire minuttene det tar å bytte fra brun til sort veske når resultatet av morgenens kleskrise krever slikt, er fire minutter jeg ikke finner. Alt av trendy dingeldangel blir raskt konfiskert og/eller ødelagt av jåla på halvannet - snørr og prim er de eneste accessoirene som preger mine jakker og gensere. Men hovedårsaken til at denne tidligere karrieretrendberta sakte forvandles til dratt småbyhusmor, er at jeg har mistet all interesse for shopping. Jeg trodde ikke det var mulig! Jeg trodde slikt var styrt av gener, ikke av livsfaser. Jeg velger å tro at jeg fortsatt her det i meg der inne et sted, og har sverget høyt og hellig at jeg minst en gang til før jeg når middelalderen skal etablere meg i skjæringspunktet mellom trendy og elegant.

Om ikke lenger kunne stole på at man ikke kan stole på

Det er bare en ting med NSB man kan stole på, og det er at de aldri er til å stole på når det er snø og kuldegrader, sånn som i dag. Men i dag har jeg til min store fortvilelse opplevd at man heller ikke kan stole på at man ikke kan stole på statsbanene.

Som vanlig var jeg noen minutter for tidlig ute til barnehagehentetoget i dag. Å løpe gjennom stasjonen er nemlig langt under min verdighet. Jeg ble ikke spesielt overrasket da jeg så avgangstavla lyse som en gjennomsnittlig amerikansk forstad i desember. De eneste togene det ikke var meldt om forsinkelser på, var de som var innstilt. Mitt var (foreløpig) anslått til beskjedne tretten minutter etter skjema. Jeg pleier å vente tålmodig på perrongen ved melding om forsinkelser, men i dag trodde jeg de mente alvor. Så jeg tuslet i kiosken. Oppdaterte meg om hva som er rådende topp 10 i pocket-verden og sjekket om det var noen nyheter på brusfronten. En pakke Läckerol rikere sjekket jeg tavla igjen. Forsinkelsesmeldingen var fordampet, og småengstelig tok jeg rulletrappa i høyt tempo for å kolla läget. Og jada, der sto toget på perrongen, helt i henhold til rutetabellen. Jeg fikk kastet meg heseblesende på i siste øyeblikk. Det var i og for seg hyggelig å få komme med det eneste toget som gikk i rute fra Oslo hele ettermiddagen. Men falske forsinkelsesmeldinger? Hva blir det neste?

Irakisk agurk

I dag hadde jeg et eksotisk møte på toget. En bebartet fyr med misunnelsesverdige innvandrershappeposer satte seg ved siden av meg. (Nye ”Ammfi” har slukt innvandrerstamsjappene mine i Moss, så jeg er uten både cumin og coriander-leverandør for tiden). Det tok ikke mange øyeblikkene før jeg fikk smake slangeagurk i okra-fasong, og en stotrende samtale var et faktum. Statistisk sett kommer jeg sånn cirka hver fjerde måned ut for typer som dette. Det vil si ferske innvandrere uten respekt for den stolte, norske ”la meg for faen være i fred på toget”-kulturen. Og alle andre steder, for den saks skyld. I tre av fire tilfeller velger jeg å være et produkt av denne kulturen, og gi de stakkars kontaktsøkende, ferske borgere en kald skulder. I dag gjorde jeg et unntak, til tross for at jeg var halvdød av trøtthet og helst kunne tenkt meg seteradselskap av en snorkende konsulent fra Ås. Og jeg har notert meg at jeg bør gjøre slike unntak litt oftere, for det kan faktisk være en sjarmerende og lærerik opplevelse. ”Min” iraker hadde bodd i Norge i ett år, og synes godt sønnen kunne gifte seg med en norsk dame, for han likte norske damer. Men å la datteren ekte en norsk mann kom ikke på tale, for de bare ville skille seg etter noen år. Norske menn, altså. Alle sammen. Og datteren skulle bli lege. Selv var han fortvilet over at naboene ikke kom på impulsive middagsbesøk, og rørt over den gamle damen i blokka som tårevåt tok i mot ham, shish kebab og andre eksotiske retter nå som hun ikke orket tilberede sine koteletter lenger. Men tyskere er verre enn nordmenn, altså. For han har en søster i Tyskland. Og han inviterte meg til å besøke restauranten han skulle åpne så snart han ble like flink til å snakke norsk som til å lage mat.

Tror jeg. Noe sånt, i hvertfall. Fritt oversatt og velvillig tolket. Jeg fikk med meg at norskkurset han gikk på hadde en varighet på åtte måneder, men mistenker at det var sju måneder igjen… Innsatsen for å få praktisert mellom timene, var det derimot ikke noe å utsette på!

NSBs språkskole, leksjon I

De reisende vil bli befordret med alternative transportmidler deler av strekningen = Dere må dessverre bytte til buss på Kolbon.

Stamkortkunde 358405

Som fri, frank og nybegynnerpendler brukte jeg i en periode store krefter på avdekke mysteriet med SLs stamkort. Flere av arten ”servicepersonell” insisterte hardnakket på at jeg måtte ha et slikt når jeg i blant byttet månedskort med ukeskort. Hvorfor en slafsete grønn pappbit med sprittusjpåtegninger var å foretrekke fremfor et solid fotokundekort i plast som følge til ukeskortet, var ikke lett å få svar på. Etter tunge perioder med frustrasjon og kommunikasjonsproblemer med så vel skrankepersonell som konduktører, fikk jeg endelig en oppklaring; Det var i og for seg tillatt å bruke ukeskort med kundekort, men da mistet jeg muligheten for å låne bort ukeskortet til andre. Nemlig. Og der lå kilden til den langvarige kommunikasjonssvikten. At noen skulle ha behov for å låne bort et ukeskort, var et konsept jeg ikke forsto. Man reiste da inn om morgenen, hjem om kvelden, og om natten var det vel ingen som toget?

Fem år har gått, og nå har jeg endelig sett lyset for alvor. I dag reiste jeg på min første togtur på en uke, og det med gubbens stamkort og ukeskort. Med en lungesyk og en febersyk i heimen, holder det godt med ett ukeskort på deling. Man går da skift. Fleksible ukes- og månedskort burde vært kåret til ”årets produkt” for småbarnsforeldre! (I hvertfall om de ble levert med et apparat som kunne forutsi når en ny sykdomsperiode seilte opp ...)

I tilfelle der er flere tungnemme der ute: SLs ukekort (og en type månedskort) er upersonlige. Det vi si at et hel familie eller syklubb kan reise kontinuerlig stafett på samme strekning med denne ene billetten. Men ukeskortene angir bare angir antall soner man kan reise, ikke retningen. Derfor har SL utviklet en patent for å unngå at far reiser fra Sonsveien til Oslo på et 9-soners ukeskort om morgenen og mor videre vestover ni soner fra Oslo til Røyken på ettermiddagen; Den grønne pappen som varsler konduktøren om at dette kortet bare gjelder ni soner sørover – S9. Ingen adgagg Røyken

Hørselvern

Min sølvfargede Scandisk 1GB MP3-spiller fylt til randen av suppete 80-tallshits pirrer vel ikke akkurat innovatørene på Spikkestadtoget. Men som vern mot snørrsnøftere og skravlekjerringer, er den eminent. Takk søs!

Albufolket

I dag kom jeg ut for et medlem av albufolket. Verste sort. Stort sett er albu-typene mannfolk, som først etter at de har klemt seg ned i midtsetet kommer de på at de har alle sine vitale eiendeler bukselommene. (I tillegg til de medfødte vitale delene som er tilgjengelige derfra, mener jeg.) Humpende fra skinke til skinke med albuene roterende som en mixmaster fisker de i tur og orden ut billett, mobil, ipod, småpenger, tyggis, mobiltråddings og mobil en gang til. Som nabomann er man heldig om man kommer unna opplevelsen uten forstuede ribben. Det er bare å klemme seg inn mot vinduet og be en stille bønn.

De kvinnelige medlemmene av albu-gjengen er sjeldnere, men langt mer irriterende. Det var en slik jeg fikk ved siden av meg i dag. Albudamene er ofte togamatører og utstyrt som om de var på vei til Bergen med nattoget. De plasserer bagen, eller enda verre – sekken – i fanget, og bruker den første (og eneste) halvtimen av togturen på en systematisk gjennomgang av innholdet. Billetter skal fiskes frem, hansker telles, brusflasker kontrollåpnes og lukkes igjen, filofaxen granskes og mobilen sjekkes gjentatte ganger. Alt med albuene i 30 centimenters avstand og i 90 graders vinkel fra kroppen. Eksemplaret jeg påtraff i dag hadde heldigvis en ettromsveske, typisk for de yngre utøverne av albukampsport. De eldre har som regel 12 velbrukte glidelåser i sine. Riiiiiitsj. Fordelen med damealbuer er at det er mindre kraft i dem. Ulempen er at de er spissere og går med langt høyere turtall.

Moderne lokaltogseter er bygget for å sitte med armene i kors. Basta. Gudsjelov at storformatavisene er en saga blott.