I all beskjedenhet… (Eller survival of the fittest, om du vil).

Jeg er ikke kjent for å tenke positivt eller være utagerende optimist. Men en ting skal jeg ha; Når alle mine pessimistiske antakelser og scenarier slår til er jeg god til å se lyspunkter i elendigheten. Årets så langt mest groteske NSB-dag er tilbakelagt, og jeg har mye å være takknemlig for:

Jeg er heldig som har en mann som er hekta på radionyheter og vet å varsle meg uten ugrunnet opphold når NSB og Jernbaneverket klusser det til. Etter grundig etterretningsrapport klokken 0615 hadde jeg plenty med tid til å forberede meg. 0810 var jeg klar og stilte på togstasjonen med to lag ullsokker, ekstra lesestoff, nødproviant og to fulladede mobiltelefoner - helt uten illusjoner eller forhåpninger.

Jeg er takknemlig for at rustholken av en konebil lider av en udiagnostisert, høylytt sykdom som gjør den helt uaktuell for en ferd på E6. Dermed slapp jeg å bruke de tre kvarterene jeg ventet på buss på Kolbotn til å irritere meg over at jeg ikke tok bilen til Oslo i stedet.

Jeg er svært fornøyd med at møtet klokka ni, som jeg aldri rakk, var med folk jeg kjenner og som kjenner NSBs luner. På dager som denne er det skikkelig deilig å jobbe sammen med mange togpendlere – vi velter oss i erfaringsutveksling og NSB-hets til langt ut i to-kaffen.

Jeg er takknemlig over å ha en fantastisk nabo og venninne som tar seg av mine håpefulle i ettermiddag slik at jeg ikke behøver ¨vende i kontordøra for å rekke hjem innen barnehagen stenger.

Men aller mest gleder jeg meg over å ha fått bekreftet at jeg er en durkdreven pendler med utmerkede overlevelsesevner. Jeg føler meg uforskammet overlegen og nyter å trone langt her oppe mot toppen av togpendlernes rangstige. Gjennom morgenens NSB-misærer utviste jeg, i all beskjedenhet, stor taktisk klokskap og stoisk ro:

• Jeg vurderte riktig når jeg antok at åttetoget ville bli innstilt og nøt en kopp kaffe mens jeg psyket meg opp til å stille på stasjonen til neste mulige avgang.
• Jeg ble akkurat passe avmålt lettet når neste tog kom som det skulle.
• Jeg blir ikke det minst overrasket over at togføreren på Ski fortsatt ikke visste om han fikk fortsette helt til Oslo eller om han måtte hive oss av på Kolbotn.
• Jeg ble overhodet ikke forbauset over at det var dårlig med busser på Kolbotn, all den tid 1) beslutningen om at vi skulle bytte til ”alternativ transport” der åpenbart ble tatt bare minutter før. 2) NSB i grunn aldri klarer å stille nok busser. Uansett.
• Jeg synes ikke det var det minste rart at ett tusen passasjerer ikke fikk plass i én turbuss.
• Jeg konstaterte med lettere arrogant selvfølge at det ikke var en eneste refleksvestkledt kundeveileder av en syndebukk å se på Kolbotn. Og lot meg forlyste av amatørene og idealistene som hissig gestikulerende forsøkte å skaffe seg overblikk over eller innflytelse på situasjonen, mens vi drevne pendlere slappet av i vissheten om at ingen informasjon er bedre enn villedende informasjon.
• I busskøanarkiet som fulgte fant jeg den ultimate balansen mellom spisse albuer og verdighet.
• Jeg ble oppriktig glad – ja, nesten rørt – over at buss-skramlehelvetet jeg til slutt fikk en plass på, kjørte videre til Nationaltheateret i stedet for å dumpe alle utenfor spor 19.
• Jeg hoverer aldri så lite over at min mest erfarne pendlerkollega-kollega – mannen som har overlevd Østfoldbanen daglig i 23 år uten synlige men – i dag kastet inn håndkleet og ble hjemme, mens jeg sto løpet ut.
• Og jeg hoverer bitte, bitte litt over rapportene som tilsier at jeg innkasserte seiren* over min nabo i det jeg, etter en lynrask og iskald vurdering, valgte å bli stående på Kolbotn fremfor å hoppe på lokaltoget og sjanse på bedre forbindelse på Hauketo.
  

* å vinne er i denne sammenheng å komme først på jobb.

En god start på dagen (hevnen er søt)

I dag mottok jeg en spørreundersøkelse på e-post fra Gallup på vegne av NSB. (Eller sannsynligvis på vegne av et reklamebyrå med berettiget angst for å videreføre NSBs mislykkede imagebyggingskonsept). Jeg la alt annet (les: jobb) til side og ante utsikter til et stykk hevnoperasjon.

Først måtte jeg se en skisse til en kommende reklamefilm for NSB. To ganger. Åpningsspørsmålet etter visningen var skreddersydd for videre formidling per blogg; ”Hvis du skulle gjenfortelle handlingen til en venn, hvordan ville du beskrevet denne skissen (filmen)?” Jeg tok på meg et skadefro flir, knakk knokene godt opp og skred til verket:

”Hvis jeg skulle gjenfortelle handlingen til en venn, ville jeg sagt noe slikt: "Svarte, nå kjører NSB postkort-konseptet for lokaltog også. Spar oss. Altså: En stressa fyr går på et lokaltog etter jobb og filmen vil ha oss til å tro at han ser drømmende ut av vinduet. Yeah right. Hvis han er heldig nok til å få sitteplass, er det sannsynligvis ikke vindusplass, og får han vindusplass, er det enten bekmørkt ute, vinduene er dugget igjen eller fulle av møkk). Så blir hele landskapet som glir forbi til postkort. (Jeg gleder meg til postkortet av byggeplassen på Loenga). Idylliske scener farer forbi - hele landskapet blir til en haug med postkort. Man skulle gubben tok toget til Trondheim en solfylt formiddag i mai, ikke et lokaltog gjennom skitne forsteder i ettermiddagsrushet. Det eneste realistiske med filmen er at det er hyggelig å sitte (stå) på et tog og se bilkøen utenfor. Til slutt kommer han frem og går lykkelig av - og hele toget blir til et postkort. ”Return to sender, address unknown”, sier nå jeg”

Deretter fikk jeg utfolde meg på spørsmål om hva jeg trodde denne reklamen vil prøve å formidle. ”Jeg tror filmen forsøker å formidle at det å reise med tog kan være en idyllisk opplevelse med tid til meditasjon og refleksjon over verden omkring. Videre vil NSB formidle at dette "idylliske toglivet" ikke gjelder bare fjerntog (som de lenge har forsøkt å få oss til å tro), men også den daglige pendlerreisen. Noe som vil være ren utopi og en løgn så blank at vi pendlere vil se enda rødere enn før.”

Til slutt over morgenkaffen fikk jeg kose meg med en masse spørsmål om hvorvidt en slik film vil få meg mer vennlig innstilt overfor Statsbanefaenskapet og hva jeg synes om dem generelt. Gled dere til å bli frustrert når filmen kommer på lufta. Jeg har nemlig like liten tiltro til uttalelsen om at mine innspill vil bli vektlagt i arbeidet med ferdigstillelsen av reklamefilmen som jeg har til rutetidene.

Gjenåpnet. Igjen.

Skal man takle livet NSB-pendler uten å pådra seg høyt blodtrykk og magesår er det en forutsetning at man har evnen til å fortrenge alt som har med transport å gjøre så snart man omsider er fremme.

Denne fortrengningsmekanismen har jeg perfeksjonert så langt som mulig. Dermed var det fåfengt å belage seg på å NSB-blogge på kveldstid. Men det ser ut til at det hvert år i januar og februar går såpass til helsike med alt skinnegående at selv jeg bærer irritasjonen og sarkasmen med meg gjennom dagen. Dermed må det ut når jeg får tastaturet under fingrene. Så kjære alle dere cirka fire som kjenner bloggens eksistens - velkommen til den årlige gjenåpningen.

(Egentlig burde jeg blogget mens jeg satt på toget. Der er jeg året rundt garantert at frustrasjonsnivået er tilstrekkelig høyt til at jeg gidder å skrive. Jeg ser at NorWay Bussekspress og deres konkurrenter tilbyr trådløst internett om bord, så det er trist at jeg ikke buss-blogger. Jeg håper at NSB følger etter i sitt tempo, slik at jeg allerede om en ti-femten år kan gi dere live overføring og løpende kommentarer fra toget. Og hvem vet - kanskje det allerede om bare fire-fem år faktisk er stabil mobiltelefondekning mellom Oslo S og Kolbotn?)