En god start på dagen (hevnen er søt)

I dag mottok jeg en spørreundersøkelse på e-post fra Gallup på vegne av NSB. (Eller sannsynligvis på vegne av et reklamebyrå med berettiget angst for å videreføre NSBs mislykkede imagebyggingskonsept). Jeg la alt annet (les: jobb) til side og ante utsikter til et stykk hevnoperasjon.

Først måtte jeg se en skisse til en kommende reklamefilm for NSB. To ganger. Åpningsspørsmålet etter visningen var skreddersydd for videre formidling per blogg; ”Hvis du skulle gjenfortelle handlingen til en venn, hvordan ville du beskrevet denne skissen (filmen)?” Jeg tok på meg et skadefro flir, knakk knokene godt opp og skred til verket:

”Hvis jeg skulle gjenfortelle handlingen til en venn, ville jeg sagt noe slikt: "Svarte, nå kjører NSB postkort-konseptet for lokaltog også. Spar oss. Altså: En stressa fyr går på et lokaltog etter jobb og filmen vil ha oss til å tro at han ser drømmende ut av vinduet. Yeah right. Hvis han er heldig nok til å få sitteplass, er det sannsynligvis ikke vindusplass, og får han vindusplass, er det enten bekmørkt ute, vinduene er dugget igjen eller fulle av møkk). Så blir hele landskapet som glir forbi til postkort. (Jeg gleder meg til postkortet av byggeplassen på Loenga). Idylliske scener farer forbi - hele landskapet blir til en haug med postkort. Man skulle gubben tok toget til Trondheim en solfylt formiddag i mai, ikke et lokaltog gjennom skitne forsteder i ettermiddagsrushet. Det eneste realistiske med filmen er at det er hyggelig å sitte (stå) på et tog og se bilkøen utenfor. Til slutt kommer han frem og går lykkelig av - og hele toget blir til et postkort. ”Return to sender, address unknown”, sier nå jeg”

Deretter fikk jeg utfolde meg på spørsmål om hva jeg trodde denne reklamen vil prøve å formidle. ”Jeg tror filmen forsøker å formidle at det å reise med tog kan være en idyllisk opplevelse med tid til meditasjon og refleksjon over verden omkring. Videre vil NSB formidle at dette "idylliske toglivet" ikke gjelder bare fjerntog (som de lenge har forsøkt å få oss til å tro), men også den daglige pendlerreisen. Noe som vil være ren utopi og en løgn så blank at vi pendlere vil se enda rødere enn før.”

Til slutt over morgenkaffen fikk jeg kose meg med en masse spørsmål om hvorvidt en slik film vil få meg mer vennlig innstilt overfor Statsbanefaenskapet og hva jeg synes om dem generelt. Gled dere til å bli frustrert når filmen kommer på lufta. Jeg har nemlig like liten tiltro til uttalelsen om at mine innspill vil bli vektlagt i arbeidet med ferdigstillelsen av reklamefilmen som jeg har til rutetidene.