Jeg kommer til å savne Vestby. Vietnameseren i kiosken som strengt avviser bestillinger på wiener-toast når det er tre eller færre minutter igjen til togavgang. Dagbla' i stativet om man har glemt lesestoff. Varm og smaksløs automatkaffe på kalde dager. Og ikke minst venterommet, som holder en varm og tørr rundt øra selv når gulvslapset når til anklene.
Nå er jeg tilbake på "Gufseplassen". Stedet Gud og Jernbaneverket glemte. Der vinden herjer perrongene i hurtigtogfart uansett hvilken retning den blåser fra. En arkitektonisk katastrofe midt på et jorde, uten fasciliteter over hodet. Eller - over hodet er det faktisk mulig å få litt ly når det unntaksvis regner rett ned. Men vandalene vant kampen om leveggene omtrent seks måneder etter at nye Sonsveien ble lansert på nittitallet en gang - nå vakler kun en halv plekisglassrute i nedtagget trass. Men det er hjemme, og det føles bra. Det er mye god småbyånd i å speide desperat etter perifere bekjente med bil når toget er forsinket og matebussen en saga blott.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar