Hvor ble det av perrongen?

For en erkekonservativ språkfanatiker som meg, er perrongen et stor tap og et dypt savn. Jeg var ikke klar over at dens glansdager var så langt svunne før jeg tok flytoget for en tid siden. Plattform blir på venstre side, sa den plagsomme damestemmen da vi nærmet oss Oslo S. (NSB norm er jo å si aaaavstigning på vestre side.) Og jeg som lenge trodde jeg bare hadde kommet ut for en amatør av en oversetter i Postmann Pat-episoden der barna er på ekskursjon til stasjonen og kommer over den gamle Greendale-ekspressen. Jeg bestemte meg for å komme til bunns i saken, og stor og intens ble min fortvilelse da jeg så hva Tanums store rettskrivningsordbok hadde å si om saken: "Perrong, -en; -er; -ene (plattform på jernbanestasjon)." Hmff.

Jeg forbeholder meg retten til å fortsette å si perrong. På samme måte som jeg omtaler ombordansvarlige som konduktører til krampa tar meg. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke er riktig så bakstrebersk som min gemal, som insisterer på at Oslo S fortsatt bør benevnes Sentralbanestasjonen. Eller Østbanen, som svigermor holder fast ved.

NSBs språkskole, leksjon 2

"Tog fra Moss til Spikkestad er forsinket/vil bli innstilt på grunn av personellmangel. "
= Togføreren har forsovet seg. Alt.: Konduktøren var på fylla i går og har ikke dukket opp.

Sommerlektyre

Denne boka fikk jeg i gave av min daværende medpendler og nåværende ektemann et par år etter at vi la vår skjebne i NSBs hender. Den anbefales på det varmeste for de av dere som trenger å få bekreftet deres fordommer og ønsker å dyrke frustrasjonen over plagsomme medpassasjerer.

Forfatterene har gruppert alle pendlerplager i femti treffende kategorier. Hver type er utførlig beskrevet og gitt poeng på en plagsom-skala fra en til ti. Det gis tips om både nyttige og radikale overlevelsesteknikker man kan benytte når man påtreffer de ulike typene.

Når jeg får tid og overskudd (dvs aldri) skal jeg skrive en norsk versjon. Antakelig får jeg problemer med omfanget, ettersom jeg i tillegg til alt det relevante i "Pains on Trains" må ha med ca 30 kapitler om køing og køkultur. Det er jo problemstilling nummer en for norske pendlere, men et helt ukjent fenomen i England, der originalversjon stammer fra.

God sommer og god lesning.

Thomas Ahlsgård

Jeg ser at denne NSB-uka begynner slik hele den forrige var. Det er velkommet å kunne lese om det i stedet for å gjennomleve det – vi kjører nemlig bil denne uka. Småpøblene er på utlån hos besteforeldre og felleferien gjør innfartsveiene levelige.

Nå som forsinkelsene ikke affiserer meg, benytter jeg anledningen til å berette om et annet vedvarende irritasjonsmoment fra pendlertilværelsen. K-vitamin. Jupp. I om lag tre måneder har iherdige pillepushere hatt oppstilling på Nationaltheateret. De har rigget seg til akkurat der det er som trangest og alle reisende fra spor 3 og 4 må gå kanossagang. Store plakater indikerer at Thomas Ahlsgårds atletiske evner skyldes vitamin K alene. Alle forbipasserende får tilbud om en gratis pakke, mot at man oppgir navn, adresse, årsinntekt, politisk standpunkt og brillestyrke på arkene deres. Helt uten forpliktelse, selvfølgelig. Right.

I alt har jeg altså fått tilbud om ca 60 pakker gratis vitaminer. Fra pakke 2 til 39 var jeg bare irritert, men nå har jeg inneldet et sosalantropologisk studium av den uendelige rekken av nye salgsfremmere. De ulike teknikkene er selvfølgelig spennende å observere, men jeg er mest spent på om jeg før eller siden kan klare å identifisere en pillepusher med ryggrad. En i rekken av studenter og husmødre som har guts til å fortelle sine overodnede et sannhetens ord om standens ugunstige plassering. Å forsøke å praie folk til lengre samtaler om helseeffekter på et sted der 80 prosent av de forbipasserende er gjengangere og 95 prosent har et tog å nå, kan da umulig være særlig heldig.

Det er flere enn Thomas som trenger å oppleve suksess i sporet. Jeg foreslår å oversende restlageret av vitaminer til NSBs personellavdeling og la oss pendlere i fred.

Tilbake på sporet

Mitt første forsøk på blogging sporet fort av. I vintermørket ble det for deprimerende å skulle skrive jevnlig om NSBs og Jernbaneverkets fadeser. Nå har jeg fattet vedtak om å forsøke igjen til høsten, godt motivert av å ha overlevd årets mest turbulente pendleruke.

Det har også slått meg at det kan være motivasjon å hente i å gjøre litt flere enn to personer oppmerksomme på at NSB-loggen eksisterer. På nett skriver man jo tross alt for å bli lest. Hadde hensikten bare vært å få skrevet det av seg, burde jeg vel heller gått i bokhandelen og kjøpt en liten rosa dagbok med hengelås. En sånn som den lillesøster dirket opp for 25 år siden.