Albufolket

I dag kom jeg ut for et medlem av albufolket. Verste sort. Stort sett er albu-typene mannfolk, som først etter at de har klemt seg ned i midtsetet kommer de på at de har alle sine vitale eiendeler bukselommene. (I tillegg til de medfødte vitale delene som er tilgjengelige derfra, mener jeg.) Humpende fra skinke til skinke med albuene roterende som en mixmaster fisker de i tur og orden ut billett, mobil, ipod, småpenger, tyggis, mobiltråddings og mobil en gang til. Som nabomann er man heldig om man kommer unna opplevelsen uten forstuede ribben. Det er bare å klemme seg inn mot vinduet og be en stille bønn.

De kvinnelige medlemmene av albu-gjengen er sjeldnere, men langt mer irriterende. Det var en slik jeg fikk ved siden av meg i dag. Albudamene er ofte togamatører og utstyrt som om de var på vei til Bergen med nattoget. De plasserer bagen, eller enda verre – sekken – i fanget, og bruker den første (og eneste) halvtimen av togturen på en systematisk gjennomgang av innholdet. Billetter skal fiskes frem, hansker telles, brusflasker kontrollåpnes og lukkes igjen, filofaxen granskes og mobilen sjekkes gjentatte ganger. Alt med albuene i 30 centimenters avstand og i 90 graders vinkel fra kroppen. Eksemplaret jeg påtraff i dag hadde heldigvis en ettromsveske, typisk for de yngre utøverne av albukampsport. De eldre har som regel 12 velbrukte glidelåser i sine. Riiiiiitsj. Fordelen med damealbuer er at det er mindre kraft i dem. Ulempen er at de er spissere og går med langt høyere turtall.

Moderne lokaltogseter er bygget for å sitte med armene i kors. Basta. Gudsjelov at storformatavisene er en saga blott.