Perrong vs. catwalk

Det er kaldt! Gudsjelov at jeg har begynt å reise fra en stasjon med venterom i stedet for å måtte utsette meg for Gufseplassens stive kuling. Jeg lever normalt etter en regel om at alle motekrav kan fravikes ved minus ti grader. Da er alt som er varmt trendy. Å si at jeg er en moteløve i varmere vær er vel å ta i, men jeg har pleid å etterleve de til en hver gjeldende grunnprinsipper for fashion. Og de universelle reglene, så som matchende tilbehør.

Det siste året har vært et unntak, og mitt mest utrendy år noen sinne. Dog har jeg ikke sunket til allværsjakkens og ryggsekkens dybder (mer om det en annen gang). Før familiesirkuset begynte, mente jeg at det å iføre seg for kalde og høye støvler var marginalt offer på motens alter. Nå som antallet daglige transportetapper og kolli har blitt mangedoblet har forfengeligheten måttet vike. De fire minuttene det tar å bytte fra brun til sort veske når resultatet av morgenens kleskrise krever slikt, er fire minutter jeg ikke finner. Alt av trendy dingeldangel blir raskt konfiskert og/eller ødelagt av jåla på halvannet - snørr og prim er de eneste accessoirene som preger mine jakker og gensere. Men hovedårsaken til at denne tidligere karrieretrendberta sakte forvandles til dratt småbyhusmor, er at jeg har mistet all interesse for shopping. Jeg trodde ikke det var mulig! Jeg trodde slikt var styrt av gener, ikke av livsfaser. Jeg velger å tro at jeg fortsatt her det i meg der inne et sted, og har sverget høyt og hellig at jeg minst en gang til før jeg når middelalderen skal etablere meg i skjæringspunktet mellom trendy og elegant.