Som fri, frank og nybegynnerpendler brukte jeg i en periode store krefter på avdekke mysteriet med SLs stamkort. Flere av arten ”servicepersonell” insisterte hardnakket på at jeg måtte ha et slikt når jeg i blant byttet månedskort med ukeskort. Hvorfor en slafsete grønn pappbit med sprittusjpåtegninger var å foretrekke fremfor et solid fotokundekort i plast som følge til ukeskortet, var ikke lett å få svar på. Etter tunge perioder med frustrasjon og kommunikasjonsproblemer med så vel skrankepersonell som konduktører, fikk jeg endelig en oppklaring; Det var i og for seg tillatt å bruke ukeskort med kundekort, men da mistet jeg muligheten for å låne bort ukeskortet til andre. Nemlig. Og der lå kilden til den langvarige kommunikasjonssvikten. At noen skulle ha behov for å låne bort et ukeskort, var et konsept jeg ikke forsto. Man reiste da inn om morgenen, hjem om kvelden, og om natten var det vel ingen som toget?
Fem år har gått, og nå har jeg endelig sett lyset for alvor. I dag reiste jeg på min første togtur på en uke, og det med gubbens stamkort og ukeskort. Med en lungesyk og en febersyk i heimen, holder det godt med ett ukeskort på deling. Man går da skift. Fleksible ukes- og månedskort burde vært kåret til ”årets produkt” for småbarnsforeldre! (I hvertfall om de ble levert med et apparat som kunne forutsi når en ny sykdomsperiode seilte opp ...)
I tilfelle der er flere tungnemme der ute: SLs ukekort (og en type månedskort) er upersonlige. Det vi si at et hel familie eller syklubb kan reise kontinuerlig stafett på samme strekning med denne ene billetten. Men ukeskortene angir bare angir antall soner man kan reise, ikke retningen. Derfor har SL utviklet en patent for å unngå at far reiser fra Sonsveien til Oslo på et 9-soners ukeskort om morgenen og mor videre vestover ni soner fra Oslo til Røyken på ettermiddagen; Den grønne pappen som varsler konduktøren om at dette kortet bare gjelder ni soner sørover – S9. Ingen adgagg Røyken
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar