Irakisk agurk

I dag hadde jeg et eksotisk møte på toget. En bebartet fyr med misunnelsesverdige innvandrershappeposer satte seg ved siden av meg. (Nye ”Ammfi” har slukt innvandrerstamsjappene mine i Moss, så jeg er uten både cumin og coriander-leverandør for tiden). Det tok ikke mange øyeblikkene før jeg fikk smake slangeagurk i okra-fasong, og en stotrende samtale var et faktum. Statistisk sett kommer jeg sånn cirka hver fjerde måned ut for typer som dette. Det vil si ferske innvandrere uten respekt for den stolte, norske ”la meg for faen være i fred på toget”-kulturen. Og alle andre steder, for den saks skyld. I tre av fire tilfeller velger jeg å være et produkt av denne kulturen, og gi de stakkars kontaktsøkende, ferske borgere en kald skulder. I dag gjorde jeg et unntak, til tross for at jeg var halvdød av trøtthet og helst kunne tenkt meg seteradselskap av en snorkende konsulent fra Ås. Og jeg har notert meg at jeg bør gjøre slike unntak litt oftere, for det kan faktisk være en sjarmerende og lærerik opplevelse. ”Min” iraker hadde bodd i Norge i ett år, og synes godt sønnen kunne gifte seg med en norsk dame, for han likte norske damer. Men å la datteren ekte en norsk mann kom ikke på tale, for de bare ville skille seg etter noen år. Norske menn, altså. Alle sammen. Og datteren skulle bli lege. Selv var han fortvilet over at naboene ikke kom på impulsive middagsbesøk, og rørt over den gamle damen i blokka som tårevåt tok i mot ham, shish kebab og andre eksotiske retter nå som hun ikke orket tilberede sine koteletter lenger. Men tyskere er verre enn nordmenn, altså. For han har en søster i Tyskland. Og han inviterte meg til å besøke restauranten han skulle åpne så snart han ble like flink til å snakke norsk som til å lage mat.

Tror jeg. Noe sånt, i hvertfall. Fritt oversatt og velvillig tolket. Jeg fikk med meg at norskkurset han gikk på hadde en varighet på åtte måneder, men mistenker at det var sju måneder igjen… Innsatsen for å få praktisert mellom timene, var det derimot ikke noe å utsette på!