Jobb hjemmefra

Jeg jobber hjemmefra, på NSBs uttrykkelige oppfordring. Her kan jeg i hvertfall utrette litt iført raggsokker, i håp om å få igjen varmen etter en kald morgentime på stasjonen. NSBs egne nettsider inneholder rørende nok opptil flere knappe meldinger om dagens røyfylte kalamiteter, men holder seg ikke for gode til å minne om at "En flyreise Oslo- Bergen tilsvarer utslipp av CO2 fra 27 togreiser" under spalten "visste du at..." I morgen håper jeg å få vite hvor mye CO2-utslipp som følger av NSBs oppfordring om å ta bilen til jobb i dag. Om man da ikke har anledning til å jobbe hjemme i raggsokkene.

Mer om morgenens kalde opplevelse så snart jeg har fått igjen varmen.

Dørknappvegrere

Jeg forsøker stadig å manne meg opp til å skrive langt, malerisk og vittig om køing og kampen for å komme om bord i toget i rushtiden. Det er nødvendig å være i et svært overbærende lune for å beskrive slik primitiv adferd uten at det fremstår som et ondsinnet angrep på menneskenaturen, så jeg venter fortsatt på det rette øyeblikket.

Foreløpig nøyer jeg meg med et unyansert utfall mot dørknappvegrerne. På de nye lokaltogsettene er nemlig døråpnerknappene plassert omtrent 60 centimeter på hver side av dørene. Dette innebærer at man må vike fra sin perfekte og hardt tilkjempede posisjon i første rekke midt foran døra for å få den åpnet. Det logiske ville være at person nummer to i køen trykket på knappen, ettersom vedkommende står rett foran den. Men de mest drevne og arrogante kø-toerne unnlater å trykke. I stedet smetter de først om bord i det den som var først tvinges til å ta et skritt til side for å nå knappen. Det er slikt man kan bli mannevond av en mandags morgen.

Det var billettkontroll, takk!

Fenomenet jeg nå skal beskrive har jeg observert først de siste par åra. Antakelig henger det sammen med at jeg tidligere bare reiste med rendyrka proffpendlertog, men nå er prisgitt avgangene belemret med skoleungdom og tilfeldig reisende. Disse er åpenbart en yndet målgruppe for billettkontrollører.

Altså: Sett deg aldri på månedskortvogn hvis målet er å slippe å vise billetten. Ikke det at jeg beskylder deg for å ville snike, men jeg vet at enkelte har det så travelt med å få sove i setet at de ikke har tid til å vente på at konduktøren har gjort runden sin. Jeg på min side forsøker å unngå månedskortvognene, rett og slett fordi de er så mye fullere fordi alle tror de er så mye tommere. Men det er en annen historie jeg får forsøke å komme tilbake til.

På fritt-frem-vognene kommer det som regel en konduktør for å sjekke billetten. Før eller siden. De er tykke og tynne, blide og sure, kjappe eller treige. De fleste er svært så overbærende og vekker ikke folk i utrengsmål. På månedskortvognene på fjortisavgangene kommer det ALLTID en konduktør. Unnskyld; Kontrollør. De er på ingen måte overbærende, og er alle smidd i samme form. Som løver jakter de i flokker på fire eller flere sterke eksemplarer. Ulastelig antrukket og rake i ryggen. De sniker seg inn på byttet via bakveien etter at toget er fart og alle fluktruter avskåret, og slår til i all sin bryske styrke. Det var billettene! Billettkontroll! Alle billetter! I motsetning til konduktører, sjekker kontrollørene faktisk billettene. De later ikke som om de evner å se datostemplet på tre meters avstand. De legger seg opp i om du ser ut som deg selv på kundekortbilder, hvilket få vel gjør. De kan til og med finne på å spørre om du faktisk skal dit du har billett.

Det kan være riktig så irriterende. Tomhjernede konduktører er langt å foretrekke, selv om det på en dårlig dag kan gjøre godt å se en sniker få tildelt sin bot.

Kommunekurstoget

Den store kurs- og seminarsesongen er i gang. Skrekk og gru. De anstiger toget i flokk på Vestby, Ås eller Ski, avhengig av hvilken kommuneadministrasjon eller NAV-kontor de representerer. Som brekende sauer stanger de seg inn og anbringer seg tett sammen der det er tre eller flere seter å oppdrive. For halvgamle kjerringer i offentlig sektor er kurs med kollegaer i hovedstaden store begivenheter. Tog-vorspielet består som regel av en detaljert evaluering av ikke tilstedeværende kollegaer, med vekt på sjefer. Borte fra kontoret er alle de ullhårede foldeskjørtbyråkratene skråsikre og fulle av meninger om hvordan arbeidsplassen bør organiseres. Er man så uheldig å komme borti en flokk som er innrullert i et kurs som går over flere dager, kan man være sikker på å få en grundig gjennomgang av hva som ble dekket dagen før. Disse damene gjør hjemmeleksene like grundig som høylytt. Alt selvsagt i syklubb-sjargong og -stemmeleie. I går ble jeg ufrivillig del i en slik tog-kollokvie der regelverket for sykepleierturnus var tema. Flokkens administrasjon av billetter er et velkomment avbrekk med stor underholdningsverdi. Det kan drøftes lenge og mye hvordan ulike billettformer føres og kvalifiserer i reiseregningssystemet. Krever kursstedet overgang til buss, trikk eller bane, blir det riktig festlig. Men ingen slår dem som fra arbeidsgiverens side er utstyrt med SLs klippekort og etter endt reise må levere kortet tilbake med sirlig påføring av hvor og av hvem reisen er foretatt. Slikt er ikke lett.

Kommunekurstoget, det er det som ankommer Oslo akkurat i tide til kursstart klokka ni. Styr unna om du kan!

Nett-opp

I dag gratuler jeg NSB med nye internettnettsider. Omleggingen er vel knapt å betrakte som en revolusjon, men det er hyggelig å konstatere at det finnes ett område hvor Statsbanene ikke sliter med linjekapasiteten. Ettersom jeg har god trening i å teste og evaluere nye nettsider, har jeg tatt meg et sveip og merket meg følgende:

• Mitt velbegrunnede innspill om en samlet oversikt over alle gjeldende forsinkelser har blitt ignorert. Det hadde vel blitt for avslørende.
• Vi lokalreisende er fortsatt en usynlig gruppe på sidene. Svette, skranglete lokaltog og svette, kranglete pendlere har det blitt liten plass til i både tekst og bilde. Klart det er bedre reklame å gi fyldig omtale av ”Kyllingpølse i brød med snittet salat toppet med fyldig sweet chili dressing” fra cafévognen. Til 35 kroner. Og mest hyggelig å vise bilder av lykkelige barn og slumrende voksne i komfortable seter i moderne vogner med romantiske landskaper som bakteppe.
• Det er innført en folkelig liten spalte med headingen ”Visste du at…”, hvor det i dag sto å lese at ”I rushtiden kan en dobbelsporet jernbane frakte like mange personer som to firefelts motorveier!” Jeg merker med stor glede bruken av det modale hjelpeverbet kan, og håper at dette er begynnelsen på en ny, ærlig linje fra NSBs side. Tenk å få høre over høyttaleren at ”tog til Moss kan være i rute”. Eller om bord at ”Vi bør være fremme klokken 16:26.”
• Funksjonaliteten ”min side” har jeg ennå ikke testet, men jeg ser at jeg på sikt vil kunne finne informasjon om ”aktiviteter og arrangementer på din strekning” her. Mon tro om innstillinger og billettkontroller regnes som aktiviteter eller arrangementer i denne sammenheng? Eller er det snakk om kontrollører i Pippi-parykker, utdeling av drops og andre spesialtiltak for å forlyste de reisende?

NSBs språkskole, leksjon 3

Innsatstog: Tog som gjør en innsats. Alt.: Tog som er satt inn, altså inn-satt-tog. Alt.: Tog som i rushen kjører innimellom de regelmessige avgangene. Mao: Ekstra rushtidstog. Alltid: Avdankede skramletog.

Talltullball

I går var det noen fyrer på en radiokanal som intervjuet rektoren på Jernbaneskolen. Eller akademiet, eller hva det heter. Han sa lite om NSBs mangelsykdom , men desto mer om opptakskriterier for å bli lokfører. Neste hvem som helst kan visstnok bli det. Høy og lav, ung og gammel. Det er vel en fordel å ha gangsyn, men det rektoren fikk snakke mest om, var kravet om fordypning i matte fra videregående. Det utgjorde visstnok en utfordring å skaffe folk med slik bagrunn.

Det er jo en trøst å vite at noen i konsernet har nok tall-lære til i teorien å kunne forstå rutetabellen, kjøre statistikk på forsinkelsene og innse at det blir trangt med 217 passasjerer i en vogn med 160 sitteplasser. Jeg skulle bare ønske det var trafikk-planleggerene i stedet for togførerene som besatt slik nyttig kunnskap.

Kjære NSB...

Følgende henvendelse er i dag sendt Statsbanene via skjemaet "Ros og Ris" på det såkalte "kundesenteret" på internett:

Kjære NSB,

Jeg hører på radio at De lider av personalmangel og at en rekke tog vil bli innstilt de neste dagene. I påtatt optimisme og et blaff av tiltro besøker jeg www.nsb.no for å finne ut om dette rammer meg.

Under rubrikken ”Nytt fra NSB” får jeg vite at Liv Signe Navarsete i går serverte NSBs kunder lokal mat fra Hallingdalen på Bergenstoget. Ja vel. Under ”Planlagte endringer” får jeg opplyst at reisende fra Mysen til Ski i morgen kveld vil ha en utfordring. Til slutt finner jeg fanen ”Er toget i rute” og kan etter en tolv-femten tastetrykk klokken 1232 konstatere at lokaltog til Moss klokken 1548 ennå ikke har startet fra Oslo S. Ikke overraskende. Etter et par dusin tastetrykk til og snoking på fremmede linjer og ruter, har jeg nesten klart å overbevise meg selv om at feltet ”Status” ville ha opplyst om at toget mitt var planlagt "kansellert vedSkøyen" eller noe i den gate dersom det var tenkt parkert. Og at det siden det bare ikke har startet ennå, fortsatt foreligger ambisjoner fra Deres side om å få det av gårde sånn noen lunde i rute.

Ettersom jeg ikke føler meg helt trygg, bestemmer jeg meg for å dobbeltsjekke. På nrk.no/trafikk får jeg opplyst at ”Flere tog i lokaltrafikken på Østlandet er innstilt i ettermiddag pga personalmangel. Følgende tog innstilles: Fra Drammen kl 13.15 til Dal kl 14.43. Fra Dal kl 15.03 til Drammen kl 16.34. Fra Skøyen kl 15.17 til Lillestrøm kl 15.49. Fra Skøyen kl 15.43 til Ski kl 16.19. Fra Skøyen kl 15.49 til Lillestrøm kl 16.23. Fra Skøyen kl 16.13 til Ski kl 16.49. Fra Skøyen kl 16.17 til Lillestrøm kl 16.49….” et cetera, et cetera i et par meter til.

Se der, du! Sånn skal det gjøres! Med ett ble jeg trygg på at ikke bare mitt tog, men min rute i det store og det hele ser ut til å bli skånet i denne omgang. I tillegg får jeg vite hvorfor så mange tog blir innstilt. Jeg får nyttig informasjon om at det er en rekke innstilte tog til Ski, slik at jeg kan forberede meg mentalt på at togene til Moss kommer til å være fullere enn sildetønner de første stasjonene, og å væpne meg med spisse albuer.

Kjære NSB. Jeg kan ikke forstå annet enn at informasjonen NRK serverer må stamme fra Dem. Dermed kan jeg heller ikke forstå hvorfor NSB ikke ser seg tjent med å publisere all denne nyttige informasjonen i samme konsise form hos seg selv, slik at vi reisende kan danne oss et kjapt og helt bilde av dagens situasjon i all sin gru.

Jeg velger å sende denne henvendelsen som ”et spørsmål” fremfor som ”klage” på Deres tilbakemeldingsskjema, ettersom det hadde vært interessant å få et svar på om NSB har noen planer om å gjøre justeringer i traffikkmeldings-maskinieriet på nettsidene i overskuelig fremtid.

God bedring!
Med hilsen
Hilde [Etternavn], SL S-09

P.S. Min henvendelse har blitt registrert med saksnummer 77824

Gufseplassen

Permisjonstid og påfølgende barnehage i den helt andre enden av en gudsforjammerlig stor kommune har gjort meg til en omflakkende togpendler de siste par åra. Nå er jeg tilbake på "min" stasjon.

Jeg kommer til å savne Vestby. Vietnameseren i kiosken som strengt avviser bestillinger på wiener-toast når det er tre eller færre minutter igjen til togavgang. Dagbla' i stativet om man har glemt lesestoff. Varm og smaksløs automatkaffe på kalde dager. Og ikke minst venterommet, som holder en varm og tørr rundt øra selv når gulvslapset når til anklene.

Nå er jeg tilbake på "Gufseplassen". Stedet Gud og Jernbaneverket glemte. Der vinden herjer perrongene i hurtigtogfart uansett hvilken retning den blåser fra. En arkitektonisk katastrofe midt på et jorde, uten fasciliteter over hodet. Eller - over hodet er det faktisk mulig å få litt ly når det unntaksvis regner rett ned. Men vandalene vant kampen om leveggene omtrent seks måneder etter at nye Sonsveien ble lansert på nittitallet en gang - nå vakler kun en halv plekisglassrute i nedtagget trass.

Men det er hjemme, og det føles bra. Det er mye god småbyånd i å speide desperat etter perifere bekjente med bil når toget er forsinket og matebussen en saga blott.

Hvor ble det av perrongen?

For en erkekonservativ språkfanatiker som meg, er perrongen et stor tap og et dypt savn. Jeg var ikke klar over at dens glansdager var så langt svunne før jeg tok flytoget for en tid siden. Plattform blir på venstre side, sa den plagsomme damestemmen da vi nærmet oss Oslo S. (NSB norm er jo å si aaaavstigning på vestre side.) Og jeg som lenge trodde jeg bare hadde kommet ut for en amatør av en oversetter i Postmann Pat-episoden der barna er på ekskursjon til stasjonen og kommer over den gamle Greendale-ekspressen. Jeg bestemte meg for å komme til bunns i saken, og stor og intens ble min fortvilelse da jeg så hva Tanums store rettskrivningsordbok hadde å si om saken: "Perrong, -en; -er; -ene (plattform på jernbanestasjon)." Hmff.

Jeg forbeholder meg retten til å fortsette å si perrong. På samme måte som jeg omtaler ombordansvarlige som konduktører til krampa tar meg. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke er riktig så bakstrebersk som min gemal, som insisterer på at Oslo S fortsatt bør benevnes Sentralbanestasjonen. Eller Østbanen, som svigermor holder fast ved.

NSBs språkskole, leksjon 2

"Tog fra Moss til Spikkestad er forsinket/vil bli innstilt på grunn av personellmangel. "
= Togføreren har forsovet seg. Alt.: Konduktøren var på fylla i går og har ikke dukket opp.

Sommerlektyre

Denne boka fikk jeg i gave av min daværende medpendler og nåværende ektemann et par år etter at vi la vår skjebne i NSBs hender. Den anbefales på det varmeste for de av dere som trenger å få bekreftet deres fordommer og ønsker å dyrke frustrasjonen over plagsomme medpassasjerer.

Forfatterene har gruppert alle pendlerplager i femti treffende kategorier. Hver type er utførlig beskrevet og gitt poeng på en plagsom-skala fra en til ti. Det gis tips om både nyttige og radikale overlevelsesteknikker man kan benytte når man påtreffer de ulike typene.

Når jeg får tid og overskudd (dvs aldri) skal jeg skrive en norsk versjon. Antakelig får jeg problemer med omfanget, ettersom jeg i tillegg til alt det relevante i "Pains on Trains" må ha med ca 30 kapitler om køing og køkultur. Det er jo problemstilling nummer en for norske pendlere, men et helt ukjent fenomen i England, der originalversjon stammer fra.

God sommer og god lesning.

Thomas Ahlsgård

Jeg ser at denne NSB-uka begynner slik hele den forrige var. Det er velkommet å kunne lese om det i stedet for å gjennomleve det – vi kjører nemlig bil denne uka. Småpøblene er på utlån hos besteforeldre og felleferien gjør innfartsveiene levelige.

Nå som forsinkelsene ikke affiserer meg, benytter jeg anledningen til å berette om et annet vedvarende irritasjonsmoment fra pendlertilværelsen. K-vitamin. Jupp. I om lag tre måneder har iherdige pillepushere hatt oppstilling på Nationaltheateret. De har rigget seg til akkurat der det er som trangest og alle reisende fra spor 3 og 4 må gå kanossagang. Store plakater indikerer at Thomas Ahlsgårds atletiske evner skyldes vitamin K alene. Alle forbipasserende får tilbud om en gratis pakke, mot at man oppgir navn, adresse, årsinntekt, politisk standpunkt og brillestyrke på arkene deres. Helt uten forpliktelse, selvfølgelig. Right.

I alt har jeg altså fått tilbud om ca 60 pakker gratis vitaminer. Fra pakke 2 til 39 var jeg bare irritert, men nå har jeg inneldet et sosalantropologisk studium av den uendelige rekken av nye salgsfremmere. De ulike teknikkene er selvfølgelig spennende å observere, men jeg er mest spent på om jeg før eller siden kan klare å identifisere en pillepusher med ryggrad. En i rekken av studenter og husmødre som har guts til å fortelle sine overodnede et sannhetens ord om standens ugunstige plassering. Å forsøke å praie folk til lengre samtaler om helseeffekter på et sted der 80 prosent av de forbipasserende er gjengangere og 95 prosent har et tog å nå, kan da umulig være særlig heldig.

Det er flere enn Thomas som trenger å oppleve suksess i sporet. Jeg foreslår å oversende restlageret av vitaminer til NSBs personellavdeling og la oss pendlere i fred.

Tilbake på sporet

Mitt første forsøk på blogging sporet fort av. I vintermørket ble det for deprimerende å skulle skrive jevnlig om NSBs og Jernbaneverkets fadeser. Nå har jeg fattet vedtak om å forsøke igjen til høsten, godt motivert av å ha overlevd årets mest turbulente pendleruke.

Det har også slått meg at det kan være motivasjon å hente i å gjøre litt flere enn to personer oppmerksomme på at NSB-loggen eksisterer. På nett skriver man jo tross alt for å bli lest. Hadde hensikten bare vært å få skrevet det av seg, burde jeg vel heller gått i bokhandelen og kjøpt en liten rosa dagbok med hengelås. En sånn som den lillesøster dirket opp for 25 år siden.

Perrong vs. catwalk

Det er kaldt! Gudsjelov at jeg har begynt å reise fra en stasjon med venterom i stedet for å måtte utsette meg for Gufseplassens stive kuling. Jeg lever normalt etter en regel om at alle motekrav kan fravikes ved minus ti grader. Da er alt som er varmt trendy. Å si at jeg er en moteløve i varmere vær er vel å ta i, men jeg har pleid å etterleve de til en hver gjeldende grunnprinsipper for fashion. Og de universelle reglene, så som matchende tilbehør.

Det siste året har vært et unntak, og mitt mest utrendy år noen sinne. Dog har jeg ikke sunket til allværsjakkens og ryggsekkens dybder (mer om det en annen gang). Før familiesirkuset begynte, mente jeg at det å iføre seg for kalde og høye støvler var marginalt offer på motens alter. Nå som antallet daglige transportetapper og kolli har blitt mangedoblet har forfengeligheten måttet vike. De fire minuttene det tar å bytte fra brun til sort veske når resultatet av morgenens kleskrise krever slikt, er fire minutter jeg ikke finner. Alt av trendy dingeldangel blir raskt konfiskert og/eller ødelagt av jåla på halvannet - snørr og prim er de eneste accessoirene som preger mine jakker og gensere. Men hovedårsaken til at denne tidligere karrieretrendberta sakte forvandles til dratt småbyhusmor, er at jeg har mistet all interesse for shopping. Jeg trodde ikke det var mulig! Jeg trodde slikt var styrt av gener, ikke av livsfaser. Jeg velger å tro at jeg fortsatt her det i meg der inne et sted, og har sverget høyt og hellig at jeg minst en gang til før jeg når middelalderen skal etablere meg i skjæringspunktet mellom trendy og elegant.

Om ikke lenger kunne stole på at man ikke kan stole på

Det er bare en ting med NSB man kan stole på, og det er at de aldri er til å stole på når det er snø og kuldegrader, sånn som i dag. Men i dag har jeg til min store fortvilelse opplevd at man heller ikke kan stole på at man ikke kan stole på statsbanene.

Som vanlig var jeg noen minutter for tidlig ute til barnehagehentetoget i dag. Å løpe gjennom stasjonen er nemlig langt under min verdighet. Jeg ble ikke spesielt overrasket da jeg så avgangstavla lyse som en gjennomsnittlig amerikansk forstad i desember. De eneste togene det ikke var meldt om forsinkelser på, var de som var innstilt. Mitt var (foreløpig) anslått til beskjedne tretten minutter etter skjema. Jeg pleier å vente tålmodig på perrongen ved melding om forsinkelser, men i dag trodde jeg de mente alvor. Så jeg tuslet i kiosken. Oppdaterte meg om hva som er rådende topp 10 i pocket-verden og sjekket om det var noen nyheter på brusfronten. En pakke Läckerol rikere sjekket jeg tavla igjen. Forsinkelsesmeldingen var fordampet, og småengstelig tok jeg rulletrappa i høyt tempo for å kolla läget. Og jada, der sto toget på perrongen, helt i henhold til rutetabellen. Jeg fikk kastet meg heseblesende på i siste øyeblikk. Det var i og for seg hyggelig å få komme med det eneste toget som gikk i rute fra Oslo hele ettermiddagen. Men falske forsinkelsesmeldinger? Hva blir det neste?

Irakisk agurk

I dag hadde jeg et eksotisk møte på toget. En bebartet fyr med misunnelsesverdige innvandrershappeposer satte seg ved siden av meg. (Nye ”Ammfi” har slukt innvandrerstamsjappene mine i Moss, så jeg er uten både cumin og coriander-leverandør for tiden). Det tok ikke mange øyeblikkene før jeg fikk smake slangeagurk i okra-fasong, og en stotrende samtale var et faktum. Statistisk sett kommer jeg sånn cirka hver fjerde måned ut for typer som dette. Det vil si ferske innvandrere uten respekt for den stolte, norske ”la meg for faen være i fred på toget”-kulturen. Og alle andre steder, for den saks skyld. I tre av fire tilfeller velger jeg å være et produkt av denne kulturen, og gi de stakkars kontaktsøkende, ferske borgere en kald skulder. I dag gjorde jeg et unntak, til tross for at jeg var halvdød av trøtthet og helst kunne tenkt meg seteradselskap av en snorkende konsulent fra Ås. Og jeg har notert meg at jeg bør gjøre slike unntak litt oftere, for det kan faktisk være en sjarmerende og lærerik opplevelse. ”Min” iraker hadde bodd i Norge i ett år, og synes godt sønnen kunne gifte seg med en norsk dame, for han likte norske damer. Men å la datteren ekte en norsk mann kom ikke på tale, for de bare ville skille seg etter noen år. Norske menn, altså. Alle sammen. Og datteren skulle bli lege. Selv var han fortvilet over at naboene ikke kom på impulsive middagsbesøk, og rørt over den gamle damen i blokka som tårevåt tok i mot ham, shish kebab og andre eksotiske retter nå som hun ikke orket tilberede sine koteletter lenger. Men tyskere er verre enn nordmenn, altså. For han har en søster i Tyskland. Og han inviterte meg til å besøke restauranten han skulle åpne så snart han ble like flink til å snakke norsk som til å lage mat.

Tror jeg. Noe sånt, i hvertfall. Fritt oversatt og velvillig tolket. Jeg fikk med meg at norskkurset han gikk på hadde en varighet på åtte måneder, men mistenker at det var sju måneder igjen… Innsatsen for å få praktisert mellom timene, var det derimot ikke noe å utsette på!

NSBs språkskole, leksjon I

De reisende vil bli befordret med alternative transportmidler deler av strekningen = Dere må dessverre bytte til buss på Kolbon.

Stamkortkunde 358405

Som fri, frank og nybegynnerpendler brukte jeg i en periode store krefter på avdekke mysteriet med SLs stamkort. Flere av arten ”servicepersonell” insisterte hardnakket på at jeg måtte ha et slikt når jeg i blant byttet månedskort med ukeskort. Hvorfor en slafsete grønn pappbit med sprittusjpåtegninger var å foretrekke fremfor et solid fotokundekort i plast som følge til ukeskortet, var ikke lett å få svar på. Etter tunge perioder med frustrasjon og kommunikasjonsproblemer med så vel skrankepersonell som konduktører, fikk jeg endelig en oppklaring; Det var i og for seg tillatt å bruke ukeskort med kundekort, men da mistet jeg muligheten for å låne bort ukeskortet til andre. Nemlig. Og der lå kilden til den langvarige kommunikasjonssvikten. At noen skulle ha behov for å låne bort et ukeskort, var et konsept jeg ikke forsto. Man reiste da inn om morgenen, hjem om kvelden, og om natten var det vel ingen som toget?

Fem år har gått, og nå har jeg endelig sett lyset for alvor. I dag reiste jeg på min første togtur på en uke, og det med gubbens stamkort og ukeskort. Med en lungesyk og en febersyk i heimen, holder det godt med ett ukeskort på deling. Man går da skift. Fleksible ukes- og månedskort burde vært kåret til ”årets produkt” for småbarnsforeldre! (I hvertfall om de ble levert med et apparat som kunne forutsi når en ny sykdomsperiode seilte opp ...)

I tilfelle der er flere tungnemme der ute: SLs ukekort (og en type månedskort) er upersonlige. Det vi si at et hel familie eller syklubb kan reise kontinuerlig stafett på samme strekning med denne ene billetten. Men ukeskortene angir bare angir antall soner man kan reise, ikke retningen. Derfor har SL utviklet en patent for å unngå at far reiser fra Sonsveien til Oslo på et 9-soners ukeskort om morgenen og mor videre vestover ni soner fra Oslo til Røyken på ettermiddagen; Den grønne pappen som varsler konduktøren om at dette kortet bare gjelder ni soner sørover – S9. Ingen adgagg Røyken

Hørselvern

Min sølvfargede Scandisk 1GB MP3-spiller fylt til randen av suppete 80-tallshits pirrer vel ikke akkurat innovatørene på Spikkestadtoget. Men som vern mot snørrsnøftere og skravlekjerringer, er den eminent. Takk søs!

Albufolket

I dag kom jeg ut for et medlem av albufolket. Verste sort. Stort sett er albu-typene mannfolk, som først etter at de har klemt seg ned i midtsetet kommer de på at de har alle sine vitale eiendeler bukselommene. (I tillegg til de medfødte vitale delene som er tilgjengelige derfra, mener jeg.) Humpende fra skinke til skinke med albuene roterende som en mixmaster fisker de i tur og orden ut billett, mobil, ipod, småpenger, tyggis, mobiltråddings og mobil en gang til. Som nabomann er man heldig om man kommer unna opplevelsen uten forstuede ribben. Det er bare å klemme seg inn mot vinduet og be en stille bønn.

De kvinnelige medlemmene av albu-gjengen er sjeldnere, men langt mer irriterende. Det var en slik jeg fikk ved siden av meg i dag. Albudamene er ofte togamatører og utstyrt som om de var på vei til Bergen med nattoget. De plasserer bagen, eller enda verre – sekken – i fanget, og bruker den første (og eneste) halvtimen av togturen på en systematisk gjennomgang av innholdet. Billetter skal fiskes frem, hansker telles, brusflasker kontrollåpnes og lukkes igjen, filofaxen granskes og mobilen sjekkes gjentatte ganger. Alt med albuene i 30 centimenters avstand og i 90 graders vinkel fra kroppen. Eksemplaret jeg påtraff i dag hadde heldigvis en ettromsveske, typisk for de yngre utøverne av albukampsport. De eldre har som regel 12 velbrukte glidelåser i sine. Riiiiiitsj. Fordelen med damealbuer er at det er mindre kraft i dem. Ulempen er at de er spissere og går med langt høyere turtall.

Moderne lokaltogseter er bygget for å sitte med armene i kors. Basta. Gudsjelov at storformatavisene er en saga blott.